Å ville løfte hundre ganger sin egen vekt

Av og med Lisa Nøttseter (2006)

Prosjektet ble vist ved Rom for Dans og på Cafe Clodion under Landing på Frogner.

Universet er en russisk dukke, som vi med nødvendighet er på innsiden av. Inni denne dukken kartlegger vi terrenget, vi forsker og forsøker å forstå – se langt. Vi kan ikke komme ut og se den fra utsiden eller for første gang. Det finnes grenser for hva og hvordan et menneske kan erfare. Det ligger et paradoks og en frustrasjon i det å være overskridende og nysgrerrig av natur, og samtidig kjenne sin begrensning. Det er å være fanget og vite om fangetheten, når man vet at det finnes andre synsvinkler samtidig som det er umulig å innta dem.

Det oppleves selvfølgelig å være i kropp, i kultur, i tid og i rom. Vi tenderer mot å tenke det som et nøytralt sted (slik er verden, vi kan ikke erfare den annerledes). Men det er ikke nøytralt. Jeg er ikke nøytral. Jeg er aldri objektiv.