Den 12. desember var det julekalas og bransjetreff på Cornerteateret i Bergen. Jeg var invitert til å gjøre et lite utdrag av Exit kick off innimellom byråkrater, kaffe og andre kunstnere. Det ballet på seg, det ballet av seg, og det gikk i ball, og omtrent da var det jeg bestemte meg for å benytte anledningen til å henvende meg direkte til samlingen av kunstnere, kulturarbeidere og byråkrater som skulle komme. Det ble en ti minutters variasjon over exit-tema og karakterer med delvis ny tekst. “Kunstneren” fikk slippe til:

Jeg har kommet hit i dag for å snakke litt om det å være kunstner.
For det viser seg at det å være kunstner

det er lite granne spesielt.

For en tid tilbake ble jeg spurt om å gjøre en jobb på et arrangement.

“Javel?”, sa jeg,
glad for at noen viste interesse for kunsten min.

“Ja det skal bare være et lite utdrag altså.
Bare noen få minutter.
Bare som et avbrekk fra det faglige.
Ubetalt.”

Og det var da jeg skjønte det.

Jeg vil la meg oppdra og kurse.
Jeg skal lese kulturplaner, retningslinjer og forskrifter.
Prosjektene mine
skal skli sømløst inn i de ulike ordningene.

Jeg kan lære meg
å tilpasse
pakke inn
og kle ut prosjektene mine
i keiserens nye språkdrakt.

Jeg kan rapportere og diskutere.

Og etterpå,
når kontorarbeidet er unnagjort,

da går jeg på scenen.

Noen få minutter bare.
Bare som et avbrekk fra det faglige.
Ubetalt.

Tidligere i min villfarelse har jeg trodd at kunsten og kunstneren var fri og autonom.

Men nå vet jeg bedre
og jeg har integrert det i hele mitt prosjekt.

Det uregjerlige barnet,
kunstneren,
skal oppdras og kurses

for å kunne drive med skreddersydd og tilpasset

u n d e r h o l d n i n g